Av Per Henrik Gullfoss
Kong Harald var konge i en tid hvor det var store motsetninger, konflikter og angst for fremtiden. En tid med store folkeforflytninger, miljøutfordringer og tendenser til stadig sterkere polarisering.
I denne tiden var han en person som omfavnet hele sitt folk. Han maktet å gi følelsen av det å være norsk en ny betydning. Det er også en tid hvor kongens verdslige makt er liten, men han viste at makten til å virke samlende og glede sitt folk fortsatt var til stede i fullt monn.
I gamle forståelser av kongen, så representerte han landet. Når en konge gikk bort og den nye kom til, så startet en ny tid for landet. Som det heter Kongen er død, leve kongen.
Et par ting som har vært Kong Haralds kjennetegn er at han oppførte seg som en konge og viste stor evne til empati og medfølelse. Han var både kongelig og folkelig på en gang. En bragd som krever respekt og beundring. Solen i Fiskene, nær MC, sammen med Saturn i Fiskene i 10 hus, gir en forståelse av at han følte seg som et med sitt folk og ble berørt av landets tilstand. Han var til stede og møtte folk i vanskelige tider, og delte samtidig de gode tingene med sitt folk.
Eksempler på det siste kan være hans store smil da Therese Johaug spontant kastet seg om halsen på han etter å ha vunnet gull i ski VM i Holmenkollen i 2011.
Hans evne til empati og omsorg både for alle i sin familie og til folket, som i en utvidet forstand var hans familie, vises gjennom at han hadde Månen i Krepsen. En av de siste bildene som gikk ut til folket var hans store engasjement og glede når han tok imot herrelandslaget i fotball etter at de hadde blitt nummer fem i VM, og begeistret hele verden med sitt spill.
Etter kampene slo de på tromma og var med på å ro for å feire. Jeg personlig er veldig glad for at kongen fikk oppleve dette før han gikk over til den andre siden. Han var sportsinteressert, samtidig som måten det norske folk støttet og hedret landslaget på var unikt og enestående. Hæren av norske rødkledde supportere som rodde sammen, fikk tankene til å gå til vikingene, som var datidens ypperste sjøfolk, som seilte og rodde seg over hav og oppover Europas elver.
Noe av det enestående med denne feiringen var at det fikk alle i Norge til å delta. Det ble en manifestasjon av hans ord om at å være norsk var noe somgjaldt alle, uansett tro, hudfarge og seksuell legning. De var alle med å ro, så Norge og det norske fosset frem over verdens tv skjermer. En av de andre tingene som var vakkert med denne måten å hedre sitt landslag på, var at det ikke var noe skryt idet, og heller intet som hevet seg på andres bekostning.
Kong Harald døde like etter fullmånen, med eklipse, som var plasser direkte på hans sol og MC/IC akse. Det er klart at tiden var inne til å gi slipp og vite at han hadde fullført sin livsoppgave på en vakker og klok måte. Tiden var kommet for å overlate makten, og med det utfordringene som kongehuset har hatt nok av i det siste til nye og friske krefter.
Det er interessant at det norske folk, når det frigjorde seg fra å være en svensk vasallstat i 1905, hentet seg en konge fra landet som hadde vært dets herrefolk i over 500 år, Danmark.
Haakon VII vant folkets hjerter med sin holdning til nazismen og demonstrasjon av sannheten i hans valgte slagord «Alt for Norge».
Han sønn Olav ble like folkekjær og smeltet mange hjerter da han tok trikken sammen med helt vanlige mennesker for å gå på ski i Nordmarka under oljekrisen.
Denne bevegelse mot å bli en folkelig konge ble videreført av Harald, som reiste land og strand rundt og var til stede på alle verdens arrangementer. Det er en vakker linje av folkekonger som strekker seg fra 1905 og frem til i dag.
Og alt tyder på at denne tradisjonen og kongeverdigheten vil bli videreført av neste generasjon, Kong Haakon VIII.
Som det sies: «Kongen er død. Leve kongen».
