Av Anne-Lise Fleddum
Et utdrag
Resyme:
Tolv genmanipulerte jenter fyller snart atten år. Uvitende om hvem de er, møtes de på en reise hvor de finner ut sannheten om deres fortid og formålet med deres fremtid.
Konserndirektøren i GenTack Viktor Weber har fra barndommen av hatt utenomjordisk kontakt. Etter mange år med hardt arbeid, har han klart å utvikle supergener. Med utvalgte foreldre fra forskjellige land, blir supergenene innlemmet, hvilket resulterer i tolv unike jenter. Foreldrene har fått enorme pengesummer for å være med i programmet. Avtalen er ett møte ved inkubering, ett møte ved fødsel og ett møte med jentene når de fyller atten år. Når tiden nærmere seg og alle jentene skal møtes i Singapore, er det mange bekymrede foreldre, men de tør ikke noe annet enn å sende jentene, fordi de er urolige for konsekvensene hvis de ikke kommer som avtalt. Jentene har fått beskjed om at de skal delta på en konkurranse som varer i en uke. Sannheten er noe helt annet, og den ligger mye dypere enn hva Viktor kunne ha forestilt seg.
Yoko gikk frem i cockpiten, slo av autopiloten og tok på seg oksygenmasken. De drepte pilotene befant seg i passasjersetene fremst i flyet ved siden av Kurt.
Yoko var fokusert. Hun hadde et kjempeproblem å løse. Det var nesten ikke drivstoff igjen og kabintrykket minket. Hun kunne ikke finne årsaken. Radioen var ødelagt, så hun kunne ikke kontakte noen. Dessuten visste hun ikke eksakt hvor de var, bare at det var et sted over havet øst for Australia. Flyplanen var slettet. Hun hadde ikke mye tid og håpet at hun kunne klare å få flyet ned på vannet med så liten skade som mulig. Hun satte på flapsene og begynte en rolig nedstigning. Hun lot være å folde ut landingshjulene, for det ville bli bedre flyt uten. Hun ville senke farten så mye som mulig, gli bortover og kjøre snuta opp like før landing.
Yoko ropte til Lise at hun måtte skynde seg å få plassert flest mulig lengst bak, og ta på oksygenmasker og svømmevester. Hun instruerte Lise til å samle inn så mye vann som mulig, gjerne mat også. Alt hun kunne finne.
Lise oppfattet beskjeden. Hun hadde allerede gitt både Amanda, Chen og Shamira vann. De hadde problemer med å bevege seg og var desorienterte. Lise sa det ikke var tid til å forklare, for de var i ferd med å nødlande. Hun fant flere flasker med vann og noen bagetter, som hun la i en bag. Hun festet oksygenmasker og redningsvester på alle jentene før hun satte seg ved siden av Chen og spente seg fast.
– Du er tøffere enn jeg trodde, sa Chen gjennom masken.
– Ikke så tøff som du tror. Hun skalv i stemmen. – Yoko skal prøve å lande flyet.
Chen tittet ut av vinduet. – Jeg ser bare vann, sa hun sjokkert. Hun snudde seg panisk mot Lise. – Jeg mener ikke å være så eplekjekk. Jeg blir slik noen ganger når jeg er redd. Jeg er redd nå.
Shamira og Amanda så litt mer våkne ut. De hadde fått med seg samtalen mellom Lise og Chen.
– Det går sikkert bra, sa Lise til Amanda og Shamira. Hun ville ikke skape panikk, hun måtte holde seg rolig. – Yoko klarer helt sikkert å få oss trygt ned.
– Hvorfor er det bare vi som er våkne? spurte Shamira.
– Vi fikk ikke den siste dosen med bedøvelse. Yoko har drept alle kidnapperne. Lise grøsset.
– Hvordan klarte hun det? spurte Amanda.
– Jeg vet ikke, men jeg tror hun har andre evner enn oss. Etter at de gasset oss, klarte jeg å holde pusten en stund. Yoko var den eneste som ikke besvimte.
Flyet begynte å riste. Trykket økte i ørene. Chen tok tak i Lises hender og holdt hardt. Hun lukket øynene.
– Jeg vil bare si fort at det har vært en glede å treffe dere, sa Chen med skjelvende stemme. – Jeg har aldri hatt det så gøy.
Alle sa seg enige og holdt hverandre i hendene. De så at flyet nærmet seg vannet med voldsom fart, og det ristet voldsomt. Lise tenkte på sine foreldre. Kanskje hun aldri fikk se dem igjen. Den siste samtalen med faren og hennes sinne. Hun tenkte at det var utrolig trist at det kanskje var siste gangen de snakket sammen. Tårene trillet nedover kinnet.
– Bøy dere fremover og beskytt hodet, skrek Lise. – Jeg påkaller erkeengelen Mikael nå. Jeg ber om fullstendig beskyttelse.
Lise sa ordene høyt og gråt samtidig. Amanda skrek høyt da de traff vannet. Det var fullt virvar. Slaget kom med en enorm kraft. Skaplukene over setene åpnet seg, og gjenstander fløy i alle retninger. Flynesen løftet seg litt, men det fortsatte i full fart fremover. Lise satt foroverbøyd og holdt hardt rundt hodet. Det ristet voldsomt. Etter et nytt møte med vannet var det bråstopp. Lise ble kastet så hardt frem at hun hadde smerter i hele området hvor beltet hadde strammet. Det var ikke en lyd å høre.
– Er alle OK? spurte Lise.
Hun så at Chen var uskadd. Hun gjentok spørsmålet. Chen nikket, Amanda hvisket at hun trodde hun hadde brukket armen. Shamira hadde et lite kutt over øyet.
Flyet lå rolig på vannoverflaten.
– Vi må komme oss ut, sa Lise og tok av seg beltet.
Hun løp fremover i flyet for å se hvordan det hadde gått med Yoko. Frontruten var borte. Yoko lå fremoverbøyd. Det var blod overalt. Lise gråt. Hun ristet i Yoko, men hun lå helt stille. Blodet rant fra hodet. Lise kjente etter pulsen, men hun var død. Lise gråt da hun gikk bakover i flyet.
– Vi må komme oss ut. Flyet tar inn vann, og vi synker.
Lise prøvde å vekke jentene som fortsatt sov. Flere blødde fra hode, armer og ben. Natasja hadde fått noe i hodet. Det så ut til at halve hodet var revet av. Lise brekte seg.
– Hva skal vi gjøre? spurte hun Chen, som hadde fått nye krefter.
– Vi må prøve å få alle ut.
Lise prøvde å få opp døren, men lyktes ikke. Den hadde kilt seg fast eller så var det trykket fra vannet. Flere av vinduene var knust og vannet fløt inn.
– Jeg får ikke opp døren, skrek Lise. – Vi må gå ut foran, men det kommer så mye vann i der. Vi har ikke mye tid.
Lise løp bak i flyet og grep bagen med vann og mat. Amanda hostet, og vannet steg. Det var ingen reaksjon fra de andre jentene. Chen kjempet hardt for å få Gaytri med seg.
– Hun er tung.
Det var vanskelig å dra henne med seg og samtidig kjempe mot vannet som kom inn.
– Dere må ut nå, skrek Lise, – ellers går dere ned med flyet.
Amanda hadde nok med å redde seg selv. Hun hadde problemer med å bevege seg fremover i vannet. Chen slapp Gaytri og tok tak i Amanda i stedet.
– Vi må ut, sa hun og dro Amanda med seg.
Lise bandt bagen med mat og vann til en redningsvest. Hun krabbet over Yoko og ut frontruten. Hun kunne ikke se noen ting. Bare vann og mer vann. Shamira krabbet gråtende etter. Flyet hadde endret posisjon. Halvparten lå under vann og nesen hadde løftet seg.
– Ta denne bagen og svøm vekk fra flyet, sa Lise. – Jeg skal hente de andre.
Shamira gjorde som hun sa. Lise måtte dykke for å få tak i Chen og Amanda. Hun tok tak i håret til Chen og dro alt hun kunne for å få henne og Amanda ut. Chen hadde et jerngrep rundt Amandas arm. Lise fikk dem ut gjennom vinduet, blåste opp vestene deres og sin egen. Vannet fosset inn og flyet sank raskt. Chen prøvde å løfte Amanda, som hadde mistet bevisstheten. Lise var redd hun hadde druknet. Hun følte seg fullstendig mislykket for første gang i livet. Shamira svømte bort til Chen og ba henne om å løfte Amandas ben. Shamira satte i gang med munn-til-munn-metoden. Amanda hostet og kastet opp vann, og Shamira så lettelsen hos Chen. Lise skalv voldsomt. Ikke fordi vannet var kaldt, men som reaksjon på situasjonen.
– Jeg klarte ikke å redde alle, hikstet Lise.
– Du har reddet oss, sa Chen. Hadde det ikke vært for deg, hadde vi dødd. Det er ingenting vi kan gjøre. Vi har fortsatt et stort problem. Er det noen som ser land?
Alle så seg rundt. Vannet var blått. Alt var blått. Himmelen var klar, og det var sent på kveld. Solen var på vei ned, så det ville bli mørkt snart. Shamira forslo at de skulle spise og drikke litt vann. De bandt seg fast i hverandre slik at de ikke fløt vekk hvis de sovnet. Amanda hadde enorme smerter i armen og klarte ikke å svømme med den. Chen foreslo at hun skulle slutte å kjempe, bare slappe av. Havstrømmen ville føre dem av sted. Spørsmålet var hvor.
Stillheten kom da de hadde spist litt av de våte bagettene. De hadde mat og vann for tre dager, men de visste ikke om de kunne klare å ligge i vannet så lenge. Mange farer lurer i dypet. Shamira ga uttrykkelig beskjed om at hvis de så hai, skulle de ligge så rolig som mulig. Hun ga denne beskjeden flere ganger og påpekte hvor viktig det var ikke å bevege så mye som en muskel.
Det var kaldere i luften, og vannet føltes varmere. Ingen følte seg trøtte. De bare lå der og fløt mens de tittet opp på stjernehimmelen. Ingen sa noe. Alle lå der i sine egne tanker. Amanda hadde hele livet klaget over at det aldri skjedde noe. Hun hadde i hvert fall fått nok action det siste døgnet. Hvis hun overlevde dette, lovet hun å aldri klage mer.
Lise brøt stillheten. – Det er noe jeg må fortelle dere. Hun fortalte hva Gaytri hadde sagt om at de var et prosjekt, og hun gjentok samtalen med sin far og med Burk. Hun fortalte også det lille hun hadde overhørt av samtalen mellom Yoko og Kurt.
– Hva mener de med at genene ikke er aktivert? spurte Amanda.
– Jeg vet ikke, men jeg fikk inntrykk av at det vil utløse større evner enn vi har nå.
Amanda, Shamira og Chen fortalte hvordan de hadde opplevd sine foreldre før reisen. De var enige om at det var utypisk adferd. Shamira følte et stikk av skuffelse. Hun lurte på hvor mye faren og Mohammed var informert om prosjektet.
– Det kan hende at det ikke skulle skje oss noe, sa Shamira.
– Vi ble kidnappet, så det får vi vel aldri vite, sa Lise. Så husket hun noe Kurt hadde sagt. – Det er en jente til. Hun skulle ha kommet til Singapore, men dukket ikke opp.
– Det skal hun være glad for, sa Chen.
– Hvorfor akkurat tolv? spurte Lise.
– Det kommer an på hvilken religion eller kultur du vil grave i, sa Chen. – Jeg finner ingen logisk forklaring, men kanskje det oppfattes annerledes av andre mennesker.
– Det har liten hensikt å drive med symbolanalyse nå, sa Amanda. – Vi er et resultat av menneskers maktmisbruk og galskap.
– Men se på oss, sa Lise. – Vi har alt mennesker drømmer om. Vi har stort potensial og dermed enorme muligheter.
Alle nikket.
Lise fortalte om kreftene hun hadde vært redd for å bruke som liten, for det hendte at hun ikke klarte å kontrollere at hun fløy ut av kroppen sin. Hun spurte om noen av de andre hadde opplevd det samme. Alle ristet på hodet bortsett fra Shamira, som så blygt på Lise.
– Jeg har hatt flere rare opplevelser, sa Shamira. – Jeg klarer noen ganger å lese og sende tanker. Ikke alltid, bare av og til. Hun følte seg litt skamfull.
Lise smilte.
– Det er mye i oss vi må forske på, sa Lise. – Jeg har mange historier jeg skal fortelle senere. Er det noen av dere som mediterer?
– Jeg mediterte noen ganger når jeg overnattet i ørkenen, eller når jeg var på nattdykk, sa Shamira.
Amanda og Chen ristet på hodet.
– Det er en ting jeg ber dere om at vi gjør sammen, enten man tror eller ikke, sa Lise. – Jeg vil at vi lukker øynene og visualiserer lys over oss, og ber erkeengelen Mikael beskytte oss. – Kan vi gjøre det?
– Jeg hørte deg på flyet, takk i så fall hvis det reddet oss, sa Shamira. Både Amanda og Chen tittet bort på Lise. Hun nikket, og Amanda sa OK. De holdt hverandre i hendene og lukket øynene.
Natten var vakker, og stjernene glitret. Havet var rolig, og det virket som de ikke drev noe sted. De hadde ligget i vannet i flere timer. Jentene holdt om hverandre.
– Jeg fryser, klaget Chen.
– Jeg har så vondt i armen, sa Amanda og skalv. – Hvordan skal vi klare oss? Vi kommer til å dø. Amanda gråt.
Shamira hadde øynene igjen. Hun glippet med øynene.
– Jeg har bare lyst til å sove, sa hun.
– Vi må bytte på å sove, sa Lise. – Alle kan ikke sove samtidig. Shamira, bare lukk øynene og hvil litt. Jeg skal passe på deg.
– Jeg klarer ikke å sove, sa Amanda. – Armen gjør så vondt.
– Amanda, prøv å kjenne smerten helt ut. Registrer den, og visualiser lys gjennom den. Si til deg selv at «min intensjon er å heale min arm». Jeg skal prøve det samme med varmen i kroppen. Kom igjen, dere, vi kan ikke gi opp. Hvis vi har slike enorme evner, må vi finne ut hvordan vi kan bruke dem positivt på oss selv. Jeg har ofte visualisert for å fjerne hodepine, og det virker.
Lise instruerte jentene hvordan det skulle gjøres. Alle lukket øynene og prøvde.
– Det er så vanskelig når det gjør så vondt, sa Amanda sint.
– Prøv å akseptere smerten for det den er, og ønsk den velkommen i stedet for å kjempe imot.
Amanda prøvde igjen.
– Nå fryser jeg mer, klaget Amanda.
– Flott, da har du klart å få fokuset over på noe annet. Prøv det samme med kulden i kroppen. Amanda prøvde igjen og måtte innrømme at hun følte seg bedre.
Chen begynte å gråte.
– Jeg er så varm. Jeg kjenner jeg blir fylt med kjærlighet. Det er helt utrolig, sa Amanda.
– Hvordan visste du det? Chen så på Lise og virket oppriktig nysgjerrig.
– Jeg har vokst opp med meditasjon. Mine foreldre har lært meg hvordan man kan kontrollere og balansere kroppen. Alle har den evnen, ikke bare vi, sa hun. – Men jeg tror det er lettere for oss å gjøre dette raskere enn de fleste, siden vi har større tilgang på informasjon.
Lise gjorde alt hun kunne for å oppmuntre jentene. Hun var sliten og trøtt, men ville ikke sove. Det var for risikabelt. Hun ba gjentatte ganger til universet om å føre dem trygt i land. Hun tenkte på sine foreldre og hele sitt liv. Hun savnet dem sårt og var bekymret for at hun kanskje aldri fikk se dem igjen. Hun visste at foreldrene måtte være svært bekymret nå. De hadde sikkert prøvd å få tak i henne flere ganger.
Hun lurte på hvor kidnapperne hadde gjort av telefonen hennes, som lå i lommen hennes under middagen. Kanskje den lå igjen i huset. Hun håpet faren prøvde å lokalisere henne via den. Da fant han i hvert fall frem til huset hvor de hadde vært. Hun tenkte på Kina-turen som hun hadde gledet seg til.
Det begynte å bli lyst. Solen var på vei opp over horisonten. Jentene hadde øynene igjen. Shamira var den første som kikket opp.
– Jeg ser noe som flyter der borte.
Amanda tittet i retningen som Shamira pekte.
– Det er en båt! Det er en båt! gjentok Amanda.
Avstanden var lang, så det var vanskelig å se hva slags båt det var. Lise åpnet øynene. Hun hadde faktisk sovnet en liten stund.
– Vi må svømme dit, sa Chen. – Kan dere klare det? Alle nikket. De løsnet knutene som holdt dem sammen og la på svøm.
– Jeg tror ikke jeg klarer å svømme, sa Amanda. – Armen gjør fremdeles vondt.
– Jeg er en god svømmer, sa Shamira. – Hvis dere blir her, så kan jeg svømme bort og se hva det er.
– Helt uaktuelt, sa Lise. – Vi vet ikke hvor sterk havstrømmen er her, og vi kan komme bort fra hverandre.
De bestemte seg for å dra Amanda etter seg. De tok av seg pyjamasoverdelene og bandt dem sammen. De bandt den ene enden fast i vesten til Amanda og Chen. Lise og Shamira svømte på siden av dem og hjalp til å trekke. Amanda hadde blitt instruert å legge seg på ryggen for å maksimere farten. De følte de hadde svømt lenge, men den flytende gjenstanden kom ikke nærmere.
– Jeg tror vi svømmer mot strømmen, sa Lise. – Vi må svømme raskere. Alle var utslitte. Musklene sved.
– Jeg vet ikke om jeg klarer mer. Chen var totalt utslitt og hadde ikke krefter til å ta ett svømmetak til.
Lise kjente at hun hadde problemer selv.
– Kan dere vær så snille å stole på meg nå? bad Shamira. – Jeg er en veldig god svømmer og dykker. Jeg er godt trent og har mye mer energi enn dere akkurat nå. Hun tok av seg vesten og ga den til Lise. – Jeg svømmer mye bedre uten denne. Jeg lover å komme tilbake.
Alle jentene glodde på Shamira og lurte på om hun hadde gått fra vettet.
– Vi må ta denne sjansen. Det er kanskje den eneste vi får.
Alle nikket motvillig.
– Lov meg at du snur hvis du føler at det ikke går, sa Lise.
Shamira nikket og la på svøm. Jentene tittet etter henne. Etter en stund kunne de verken se henne eller den flytende gjenstanden. Lise gråt, Chen gråt, Amanda gråt. De holdt rundt hverandre og skalv. Det gikk en time før Lise lyste opp.
– Jeg kan se noe langt der borte.
– Den kommer nærmere, sa Chen.
De fulgte spent med. Amanda begynte å gråte igjen.
– Er det Shamira?
– Jeg tror det, sa Chen.
Det gikk enda en time før Shamira kom padlende i en liten båt.
– Hopp om bord. Shamira smilte bredt.
Det var en liten båt laget av bambus. Det lå noen bananblader, fiskeutstyr, kniv og to dykkermasker i den. Shamira mente at det umulig kunne være dykkere fra denne båten midt utpå havet. Hun hadde ventet litt for sikkerhets skyld, men hadde ikke sett noen luftbobler fra dykkere.
– Jeg tror at denne båten har drevet bort fra sin eier. Takk, erkeengelen Mikael, sa Shamira og lo. – La oss feire med noen våte bagetter.
De lo og gråt om hverandre og takket erkeengelen Mikael høyt i kor. De krabbet opp i båten og hengte de våte pyjamasene til tørk.
– Kom, la meg se på armen din, sa Lise til Amanda. Hun klemte litt og undersøkte den grundig. – Jeg tror ikke den er brukket. Jeg skal prøve å heale den litt hver dag.
Solen varmet godt, og jentene lå nakne og langstrakte i båten og døste av. De hadde spist litt av bagettene og drukket litt vann. ●
Boken kan bestilles i bokhandel og på nett.
