Kan man reise i tid

Av Briana Holberg

– damene på Petit Trianon eller en spøkelseshistorie fra 1901

Å kunne reise i tid har fascinert mennesker i lange tider. Bøker og filmer har blitt laget om det. Mange farkoster har blitt oppfunnet som for eksempel i en Delorean fra Tilbake til fremtiden med Michael Fox. En film i samme gate er Midnight in Paris av Woody Allen om en forfatter som hopper tilbake til 1920-tallets Paris via en drosje. Men kan det gjøres utenfor lerretet?

papier-peint-trianon

Tanken på at universet inneholder flere dimensjoner er en vesentlig del av den nye og moderne spiritualiteten. Tilværelsen består ikke kun av den fysiske verden, men også andre dimensjoner. De er som oftest er usynlig for oss til daglig. Disse ikke fysiske dimensjonene er lettest tilgjengelig gjennom psykiske evner.

Historien

Vi kan tenke oss at tid og historie er del av samme begrep. Ingen tid uten historie. Hvis tiden opphører så opphører også historien, og alt er tilgjengelig i et evig nå.
Det er ulike teorier rundt tid. Mange mener for eksempel at man kan eksistere i flere parallelle univers eller dimensjoner. Hvert valg fører til en ny tidslinje.

Det letteste og vanligste er å tenke seg historien og tiden som en linje som strekker seg fra fortiden og fremover. Man tenker ofte at man reiser bakover langs en tidslinje når man snakker om å reise i tid. Man reiser til noe som man antar er forsvunnet. Men kanskje eksisterer alt samtidig, og man kan kontakte ulike punkter i historien til enhver tid.

Vi kan kontakte de tidløse dimensjonene gjennom ulik teknikker. Regresjoner til tidligere liv har blitt ganske vanlig. I regresjonen opplever du deg selv i en annen tidsalder og en annen personlighet. Som oftest er opplevelsen observerende. Det er i en lett hypnose og ser hva som skjer , men du er sjelden aktivt medspillende.

Hva hvis man kan trå gjennom sløret som adskiller dimensjonene og stige inn i andre tidsepoker? Hva vil man oppleve og se? Vil man kunne snakke med dem som er der?
For å tenke at det er mulig så må man forlate den 3 dimensjonale verdens begrensinger. Innenfor vår oppfattelse av tid og rom er det en nesten uforståelig tanke. Det innebærer også en mulighet for kaos. Hva skjer hvis man kan påvirke tidligere hendelser og forandre historien? Eller blir man kun en observatør som iakttar, men ikke handler?

Det er ikke mange beretninger om mennesker som har skuet inn i historien, men noen finnes. En av de mest kjente og undersøkte hendte i 1901. Tiden rundt århundreskiftet var en nyskapende periode hvor samfunnet åpnet opp for ideer om spiritisme, mediumskap og parapsykologiske hendelser. Det var derfor en tid hvor slike opplevelser hadde et stort publikum, og de ble i en viss grad tatt alvorlig.
Det var også en tid for utenlandsreiser. Å besøke og lære om andre land og kulturer ble en obligatorisk dannelsesreise for de velstående.

Damene

Historien fra 1901 starter med at to engelske kvinner, begge ugifte lærere fra akademisk familiebakgrunn, bestemte seg for å besøke Versailles i Paris.
Charlotte Anne Elizabeth Moberly (Annie) var 55 år gammel og førsterektor på Saint Hugh’s Hall i Oxford.

Charlotte Anne Moberly

Eleanor Frances Jourdain, født i 1863, var eldste datter av tibarnsfaren pastor Francis Jourdain. Hun fikk en akademisk utdannelse i Oxford og ble lærer. Hun startet etter hvert sin egen skole i Watford.

Eleanor Jourdain

I forbindelse med at Miss Jourdain søkte en jobb som viserektor ved Saint Hugh’s dro Annie (Miss Moberly og Eleanor (Miss Jourdain) til Paris for å bli kjent. Der ønsket de å besøke alle de kjente severdigheter. 10. august 1901 dro de til Versailles utenfor Paris. Her tar historien en ny og interessant vinkel.

De engelske damene beveget seg en dag i 1901 inn i et mystisk og kanskje tidløst landskap. De to kvinnene opplevde å gå inn og observere og samhandle med folk fra en annen tid.
Som alle ting som angår de ikke fysiske virkeligheter så baserer man seg vesentlig på fortellingene og erfaringene til enkeltindivider. Om historien deres er troverdig må hver og en bestemme selv. Det finnes sjelden beviser for personlige parapsykiske opplevelser. Uansett er fortellingen spennende og åpner opp for mange fortolkninger. Er det virkelig mulig å besøke en annen tid? Og kan vi alle få det til?

De to kvinnene opplevde å gå inn i historien på Marie Antoinettes tid. De så og observerte bygninger og personer uten å forstå at de ikke gikk rundt i parken i 1901. Det var først da de besøkte parken senere og så at mye var ulikt fra deres første besøk at de skjønte at det hadde skjedd noe spesielt.

Petit Trianon og Marie Antoinette

Marie Antoinette var den siste dronning av Frankrike. Hun ble gift med Ludvig XVI bare 14 år gammel i 1770. De bosatte seg i slottet Versailles utenfor Paris.
Marie Antoinette ble en lite populær dronning. Hun var kjent som munter og tankeløs, og ble anklaget for å bruke for mye penger på fornøyelser og klær. Etter en del startvansker fikk hun og kongen etter hvert fire barn. Som årene gikk trakk Marie Antoinette seg mer tilbake fra det offentlige livet ved hoffet.

Marie Antoinette i musselin dress Élisabeth Vigée Le Brun

Hun hadde fått lystslottet Petit Trianon i gave av kongen og tilbrakte mye tid der. I 1782 fikk hun bygget et såkalt Hameau, en liten romantisk bondelandsby. Den besto av bygninger som meieri, låve, mølle, tårn og dronningens eget hus med et galleri av tre. Det var innsjøer og bekker, grotter og vannfall, hager og enger. Hun fikk bygget et klassisk kjærlighetstempel og et åttekantet lysthus. Hamauen fungerte som en ekte bondegård med dyr, åkre, frukt og grønnsakhager, og den produserte mat til Versailles slott. I bondelandsbyen kunne Marie Antoinette leve et beskyttet liv sammen med sine utvalgte venner. Hun levde det ”enkle bondeliv” sammen med sine barn og kledde seg i enkle musselinkjoler og solhatter. Her gikk hun turer rundt i parken eller melket kuene som ellers ble omhyggelig stelt av tjenestefolk.

Plan over hagen ved Petit Trianon
Tegning av Claude-Louis Châtelet 1770 -1795

1901

Da kvinnene kom til Versailles i 1901 besøkte de først det store slottet og så lystslottet Grand Trianon.
Våre to venninner gikk etter besøket i Grand Trianon videre for å finne Petit Trianon med Marie Antoinettes berømte hameau. Da de tok til høyre for gartnerens hytte, tok historien en ny vending. De to kvinnene følte seg plutselig utmattede og underlig deprimerte. De fortsatte likevel turen og ble rettledet av flere mennesker de traff på sin vei, helt til de kom til Petit Trianon. Der tok de en guidet tur i slottet sammen med de andre turistene.

Da de kom tilbake til Oxford søndag 10. november 1901 begynte de å sammenlikne erfaringene de hadde hatt i Versailles. Annie, Miss Moberly, hadde sett en kvinne sitte på plenen foran terrassen ved Petit Trianon. Eleanor, Miss Jourdain, hadde ikke sett noen. Det synes de var underlig. Eleonor fikk vite av en Mlle Ménégoz at Petit Trianon var hjemsøkt av Marie Antoinette. Eleanor foreslo da at det var Marie Antoinette hun hadde sett foran terrassen. De skrev ned det de hadde sett hver for seg for å sammenlikne etterpå. Som akademikere og skriveføre var de opptatt av å undersøke hva som hadde skjedd. De oppdaget at de hadde sett mye av det samme, men de hadde også sett litt ulike ting. Dette ble syv år senere til boken An Adventure.

Eleonor dro tilbake til Paris for å undersøke nærmere hva som hadde skjedd. Der besøkte hun flere ganger Petit Trianon. Da så hun at bygningene og hagen var annerledes enn første gang hun var der. Bygninger hun husket var borte og nye bygninger var kommet til. Landskapet var annerledes med mindre trær. Hun opplevde også den samme underlige følelsen som første gang, og det føltes som hun var omgitt av usynlige folk. Hun hørte rasling i silkekjoler og en svak musikk. 4. juli 1904 besøkte damene igjen Petit Trianon og kunne bekrefte at hagen og lystslottet så annerledes ut enn ved første besøk.

Hva så de første gangen de besøkte Petit Trianon.

De observerte flere ting som var forsvunnet neste gang de kom dit.
Fortid: De så en liten håndplog liggende på bakken.
I 1905 fikk de bekreftelse på at ingen slik plog var i bruk i Petit Trianon. Plogene var også endret siden revolusjonen.

De møtte to menn i lange grønne kåper med trekantede hatter. På spørsmål fra damene viste de dem veien videre mot Petit Trianon slottet.
Det ble bekreftet at ingen vakter hadde slike uniformer på1900-tallet. Det var umulig at de kunne se menn med slike uniformer i 1901.

De så en hytte mens de snakket med vaktene. Hytta var av stein med en steintrapp. Ved hytta sto en kvinne i gammeldags kjole. Hun gav noe til en 13-14 år gammel pike.
Denne hytta var forsvunnet ved deres senere besøk. I 1904 så Annie et bilde av samme type hytte i Bibliothèque Nationale. I 1907 så de også et bilde av en hytte denne gangen på et postkort fra 1783.

De så en bygning kalt en Kiosk ved inngangen til den engelske hagen. Bygningen var liten og rund med søyler og kuppeltak. Kiosken var overskygget av trær.
I 1908 fant Annie i et arkiv beskrivelse av en bygning med syv ioniske søyler, mur og kuppeltak.
I 1909 fant de to gamle kort fra Paris fra 1840 som indikerer at det fantes en bygning bak Belvédère. Den ble kalt Le Kiosque som betød bygning med søyler.

Temple de l’Amour Akvarell av Claude-Louis Châtelet, 1786,
album conservé à la bibliothèque de Modène.

De så en mann sitte ved kiosken. Han var kopparret, mørk i huden og kledd i en lang kappe og hatt med bred brem.
I 1904 fant de historisk skikkelse som passet til beskrivelsen. Han het Conte de Vaudrevil og var kreoler med kopparret hud. Han tilhørte Marie Antoinettes indre vennekrets.
De fant også ut at trekantede hatter ble umoderne i 1789.

De passerte en bro over et vannfall som endte i en liten ravine med en vannkulp.
Den var borte på 1900-tallet. I 1908 fant de et gammelt kart som viste en bro kalt Rocher bro som var på samme sted som de gikk over.

Ved kapellet treffer de på en ung mann som kom ut av en dør i kapellet. Han sendte dem videre mot slottet.
Døren i kapellet var ikke i bruk på 1900-tallet. I 1910 ble det bekreftet at døren var stengt fordi trappen hadde falt sammen 15 år før.

2. januar 1902 dro Miss Jourdain igjen til Petit Trianon. Der fikk hun på ny en følelse av stemmer, silkekjoler og hun så i et kort glimt to menn i brune tunikaer og korte skulderlange kapper. Kappene hadde hetter og den ene var blå og den andre rød. De fylte en kjerre med kvister og stokker.
I 1908 fant de ut at kunstnere hadde brukt et slikt kappeplagg fra 1300-tallet. Noen arbeidere fra 1776 brukte også slike kapper. Dokumenter viste at 4. oktober 1789 var en kjerre med to hester innleid for å rydde grener og tømmer fra parken.
I 1908 ble det bekreftet fra en tidligere gartner at slike klær og kjerre er ikke ble brukt i parken i moderne tid. De var fra ancien regime.

Skogen
Fortid: Damene gikk ned til Belvèdere og krysset elven. De befant seg plutselig i en skog med veldig høye trær. Skogen var krysset av velpleide stier. De fikk også en følelse av å være i en menneskemengde, og de hørte stemmer, kjoler som raslet og musikk fra et band.
På 1900-tallet eksisterte ingen slik skog og de ble fortalt av skogen var blitt tynnet ut og ikke gjenplantet.

Musikk
Bandet de hørte spilte myk musikk med en lavere pitch enn vanlig i dag.
De skrev ned 12 takter av musikken de hørte etter hukommelsen.
Musikkeksperter bekreftet av stilen var fra 1780-tallets lettere operaer
Etter 1815 ble det en umoderne stil. Musikkeksperter sa også at pitchen var dypere på 1700-tallet.
Det var dessuten ikke musikk i parken om vinteren før 1907.

Boken
Hvis vi tror på damene så opplevde de og fikk bekreftet fra ulike hold at klesstil, arbeidsverktøy, arkitektur og musikken de hørte var fra 1780-tallet. De hadde sett bygninger, mennesker og natur som ikke fantes lenger i 1901.
De ble sett av og hadde samtaler med menneskene de møtte i parken. De var altså synlige for fortidens mennesker. De hadde vandret inn i en annen tid.
De brukte også mye tid på å undersøke det som hadde skjedd både med eksperter, biblioteker, gamle kart og bøker, malerier og tegninger.

I 1911 skrev de boken An Adventure om hendelsene under pseudonym Morison (Moberly) og Lamont (Jourdain). Den var på 162 sider og ble utgitt av det velkjente forlaget Macmillan. I 1913 ble boken utgitt i nytt opplag med 43 nye sider og fem plansjer. Boken ble utgitt i flere reviderte opplag. Alle revisjonene gjorde kritikerne til fortellingen negative.

Hva skjedde i 1901?

Fortellingene og dokumentasjonen til de to damene tyder på at noe spesielt skjedde i 1901. Besøkte de en annen tid? Og hvorfor skjedde det akkurat på dette stedet?
Som nevnt så var Petit Trianon et veldig spesielt sted for Marie Antoinette. Hun og hennes venner brukte mye tid der og levde som i en liten isolert boble i et romantisk bondelandskap. Her kunne hun leke og nyte livet tilbaketrukket fra sine fiender.

Det var kanskje Marie Antoinettes lykkeligste tid før hun ble arrestert under revolusjonen i 1789 og halshugget i 1793 bare 37 år gammel. Årene i Petit Trianon var en siste blomstring og livsutfoldelse, mens aristokratiets verden falt i grus rundt henne.

Adolf Ulrik Wertmüller: Marie Antoinette med barna spaserer i parken i Petit Trianon

Det er ikke utenkelig at en slik konsentrasjon av energi kan bringe sensitive mennesker inn i energifeltet. En annen forklaring kan være at denne spesielle Petit Trianon energien eksisterer eller eksiterte da og nå i en annen dimensjon.
Kanskje gjenskaper Marie Antoinette og hennes venner i åndeverdenen denne lykkelige tiden i en annen dimensjon. De skaper Petit Trianon slik de husker den fra den gang de levde på jorden. Miss Moberly og miss Jourdain kan ha blitt trukket inn i denne dimensjonen uforvarende.

Boken gir mange spørsmål og ingen klare svar. Den har blitt diskutert, undersøkt og kritisert siden utgivelsen. Det er en av de mest særpregede og spennende tidreisebeskrivelsene vi har.

Kilder: The ghosts of the Trianon AD. Michael H. Coleman
Wikipedia


Flere artikler: