Av Per Henrik Gullfoss, visjonsbærer i ASF
Hva vil det si å være spirituell kontra det å være religiøs?
En religion er basert på et sett av faste regler og retningslinjer. Som oftest er en religion fundamentert i noen skrifter, som sies å ha en evig sannhet. I svært mange religioner er disse skriftene ansett å være tekster som kommer direkte fra en gud, eller som absolutte sannheter formidlet av en profet.
Spiritualitet er på sin side sterkt forbundet med å være på søken og leting. Selve begrepet er også knyttet til å være i direkte kontakt med en den spirituelle energi. Der spiritualitet som oftest er knyttet til en tilstand eller indre opplevelse, er religion knyttet til tro eller en fast forankret beskrivelse av virkelighetens beskaffenhet og natur.
Religionens natur og funksjon
Selve ordet «religare» er fra latin betyr å holde ting igjen og binde sammen. Det er forbundet med forpliktelser, og det å skape et fast system for å holde den moralske og spirituelle orden i et system.
Romerne, som var de første til å sette kristendommen i system, brukte religion som en bunnplanke i sin sivilisasjon. De lot alle folkeslag følge sin retning, men krevde at de skulle dyrke sin religion på en måte som gjorde at den var innordnet og underkastet romertidens herskere og samfunnssystem.
Grunnen til kristendommens problemer i startfasen var at de nektet å innordne seg den romerske stats system for ofringer og sverging av troskap til den romerske statens overherredømme. Det endret seg i det øyeblikket Romerriket «konverterte» og tok kristendommen som sin statsreligion. Fra da av ble det slutt på religionsfriheten i Romerriket, og alle som tok del i den romerske sivilisasjon skulle underkaste seg kristendommens lover og regler (religion) på samme måte som de skulle innordne seg den romerske stat.
Der spiritualitet som oftest er knyttet til en tilstand eller indre opplevelse, er religion knyttet til tro eller en fast forankret beskrivelse av virkelighetens beskaffenhet og natur.
Sett fra en slik vinkel er religionen en mur av vedtatte sannheter som stopper den spirituelle søker. I dagens samfunn er dette ofte gjort noe åpnere, gjennom at de styrende krefter i mange land godtar at folk kan ha forskjellige religioner.
Denne friheten til å velge hvilke dogmer og sannheter du anser for korrekte betegnes derfor som religionsfrihet. Men innenfor hver enkelt religion synes denne retten til å søke fritt og velge selv å være «noe» begrenset.
En morsom ting som ofte skjer i våre dager er at enkelte mennesker selv tror de tilhørere en religion, mens de i virkeligheten ikke har noe med den å gjøre. Hvor mange kristne er det som tror at pavens ord er lov og absolutt sannhet? Hvor mange troende kristne mener at de vil ligge begravd i sine kister/urner fram til dommedag og deretter oppstå fra de døde for å leve resten av evigheten i et slags jordisk paradis? Jeg kjenner selv mange kristne som ikke forholder seg til gud, katolikker som ikke er opptatt av pavens ord osv.
Religion som en tidsbestemt moralsk styringsform.
For en oppegående person er det også klart at svært mange av religionens påbud angående mat, spising, klesdrakt, seksuell legning, moral og væremåte, er regler som passet i en forgangen tid og i et samfunn som det ikke lenger har noen hensikt eller mening å etterleve i dagens sivilisasjon.
Grunnen til kristendommens problemer i startfasen var at de nektet å innordne seg den romerske stats system for ofringer og sverging av troskap til den romerske statens overherredømme.
Det interessante er at selv om man gjennomskuer og forkaster en del av en religions nedskrevne gudommelige lover, så beholder man andre og tillegger dem absolutt og ubestridelig betydning. Denne leflingen med religioner, viser at det er nesten umulig å sperre spiritualitet ute fra religionen. Spiritualitet kan her forstås som det enkeltes individ egen erfaring og møte med den åndelige essens og energi.
Spiritualitetens natur
Å være spirituell er kjennetegnet med en åpen og gjennomstrømmet holdning til det åndelige og alle de andre dimensjonene og virkelighetene som eksisterer parallelt med vårt fysiske univers i tid og rom.
En spirituell person søker primært etter spirituell bevissthet og opplevelse. Ikke etter et dogmatisk svar og en sannhet. Vi kan se mennesket på to måter. Som en fast «klump» av kjøtt og blod som er ganske uforanderlig og håndgripelig. Da blir mennesket enten en biologisk del av naturen, som følger naturens kretsløp og syklus, eller en gitt skikkelse med en gitt personlighet. Det gudommeliges natur er i en slik forståelse også en konkret og gitt skikkelse som skaper og styrer med saker og ting i denne og andre verdener.
Den andre versjonen, som er knyttet til det spirituelle, er å se mennesket som en strøm av vibrasjoner og livsenergi. Slik det ville se ut, hvis vi så på det med kvantefysikkens øyne.
Sett fra en denne vinkelen er individets grenser varierende og vanskelig å fastsette. Du vet at strålene fra mobiler, tv og data strømmer gjennom din kropp. Det er derfor et interessant spørsmål å stile seg: Hvor går grensen mellom de strålene du gjennomstrømmes av og din kropp?
I en slik virkelighet vet vi fra vitenskapens undersøkelser at det ene ofte glir inn i og forandres gjennom møtet med det andre. En spirituell person vil dermed være en skikkelse som ønsker å være gjennomstrømmet av det spirituelle. En slik person vil ikke anse kjærlighet, bevissthet eller lys som en fast (s)tilstand, men som en strøm og, en tilstand og energi som man kan være i kontakt med og erfare gjennom å være en del av strømmen.
Vi kan si det slik at ordet «religare», som betydde å binde sammen og holde igjen, binder oss til en vedtatt og fast forestilling om universets natur og eventuelle oppbygging og «styreform». Dette som en motsetning til den spirituelle som søker å være i kontakt med en antagelig evig og ustoppelig strøm av energi som gir en kontakt med slike tilstander og erfaringer som vi beskriver som enhet, kjærlighet, opplysthet og absolutt tilstedeværelse.
Å være spirituell er kjennetegnet med en åpen og gjennomstrømmet holdning til det åndelige og alle de andre dimensjonene og virkelighetene som eksisterer parallelt med vårt fysiske univers i tid og rom.
Vårt nystiftede trossamfunn Alternativt Spirituelt Forbund er først og fremst et sted for slike spirituelle søkere, som er ute etter en dypere erfaring og opplevelse av det spirituelle, heller enn en dogmatisk sannhet de skal tro på og spre til andre.
Det litt morsomme og tilsynelatende selvmotsigende er at også den spirituelle søker erfarer og besitter en form for sannhet og innsikt, som hen vil ønske å dele med andre. Ikke fordi det betyr så mye hva andre måtte tenke og mene, men fordi man er i kontakt med sin egen essensielle natur og gjerne vil bidra til at menneskeheten (og resten av livet på denne fine planeten) får det litt bedre sammen og behandler hverandre med større omtanke og kjærlighet. ●
