Av Per Henrik Gullfoss
Innledning
Det spirituelle livet på jorden har i de siste tusener av år vært preget av to forskjellige grunntanker. Den ene har sitt utspring i Midtøsten og de jødiske og egyptiske religioner. Det sies at den første som innførte troen på en gud som styrer alt, var faraoen Akhnaton. Han dyrket Aton, som viste seg gjennom solskiven. I det gamle Judea var det Jahve som var den guden som strengt sa: ”Du skal ikke ha andre guder enn meg.” Å tro på en eneste gud kalles mono-teisme, som står i motsetning til poly (flere) – teisme. Det kan virke som om monoteisme har en tendens til å gå hånd i hånd med forestillingen om at den enkelte sjel kun har ett liv på jorden. Det har også utviklet seg en tradisjon hvor det er din oppførsel og din væremåte i dette ene livet som avgjør om du kommer til lysets (himmelen) eller mørkets (helvete) rike etter at du dør. I disse religionene er det en tendens til å tenke på livet som en bevegelse mot et mål (frelse/forløsning) hvor du etter livet enten er en vinner eller en taper i det store lotteriet.
Det andre spirituelle alternativet, som først og fremst har utviklet seg i Østen gjennom hinduisme og buddhisme, er forestillingen om jordelivet som en erfaring hver enkelt sjel går gjennom gang etter gang. Denne spirituelle tradisjonen har en tendens til å se på jordelivet som en illusjon, og nesten som en slags straff. I den spirituelle tradisjon har målet vært å bli fri fra reinkarnasjonens evige syklus. I hinduismen, som er en polyteistisk religion, er målet på mange måter å slutte seg til det guddommelige fellesskap og finne frihet i et evig paradis. Det kommer man først til når man er fri for alt jordisk begjær og alle lyster. I buddhismen er man på søken etter Nirvana, som er et slags paradis hvor motsetningen mellom væren og ikke-væren har opphørt å eksistere. Sett med litt mørke solbriller, så har jordelivet i den hinduistiske og buddhistiske versjonen mye til felles med den kristne forestillingen om skjærsilden, med små anstrøk av helvetesild.
Samtidig vet vi at forestillingen om gjenfødsel (re-inkarnasjon) er svært gammel og at den dominerte menneskets verdenssyn i tusener av år. Denne forestillingen om gjenfødsel sprang ut av forståelsen av at alt i livet er del av en evig syklus. Mennesket så at alt som fantes i naturen ble resirkulert og gjenbrukt, og trakk den naturlige slutningen at mennesket også var en del av dette. Siden det var en selvfølge for datidens menneske å tenke at de ikke var en maskin, men del av en besjelt verden, så var det også naturlig å tro at man hadde et slags resirkuleringssystem for det sjelelige. Tanken om at mennesket kun er en biologisk maskin er en veldig moderne tanke som er blitt innført i etterkant av den industrielle revolusjon og utviklingen av maskiner som kan gå og bevege seg på egen hånd. Det verdenssyn som hevder at det ikke finnes noe spirituelt eller sjelelig aspekt i tilværelsen (ateisme) er også en ny forestilling.
Siden menneskets hjerne først har blitt i stand til å foreta dette krumspringet i nyere tid har vi en tendens til å tro at dette er mer riktig og mer moderne enn den gamle måten å tenke på. Det er nyere og derfor ikke forbundet med gammel overtro og dogmatisme. Vi kan takke den moderne tenkeevne og vitenskap for mye. Den har ført mennesket mange store steg fremover i sin forståelse av seg selv og det universet vi er en del av. Men å hengi seg til ateisme er å kaste ut babyen med badevannet.
Hvis vi skal komme videre må vi også slippe taket i forestillingen om at livet er en canossagang i en smertefull karusell, hvor målet å komme helskinnet inni frelsen/paradis eller reinkarnasjonssyklusen. Det religioner ofte har til felles er at hensikten med livet på jorden er å komme seg til et annet sted. Meningen er med andre ord aldri å oppleve og erfare det å være i dette livet. Ateismen gir på den andre siden opplevelsen av at alt som finnes er dette ene livet. Vi oppstår av intet og går til intet, noe som for mange gjør livet til en smertefull og meningsløs erfaring.
For meg personlig var det å bli spirituell både en jublende åpenbaring og en utfordrende opplevelse. Jeg fikk kontakt med den kraft som ligger i og bak alt, men måtte samtidig akseptere at døden ikke var en lettvint vei ut av tilværelsen. Det var en plagsom erkjennelse å innse at det jeg ikke fikk med meg og forsto i dette livet ville jeg komme tilbake for å undersøke nærmere i et nytt liv. Derfor var det egentlig like bra å brette opp ermene og gå i gang med å prøve å bli mest mulig bevisst og erkjenne så mye som mulig, siden det allikevel ikke var noen vei utenom.
Fra det øyeblikket jeg aksepterte at det finnes en spirituell dimensjon av vårt liv så aksepterte jeg samtidig at vi hadde mange liv som utfoldet seg gjennom tiden.
Kapittel 1: Det store livsbildet
Trådene i livsveven begynner å samles
I begynnelsen var det slik at vi som vevere av våre liv valgte ut en og en tråd/erfaring og satte den inn i renningen. På denne måte har vi levd i liv etter liv. Hvert enkelt av våre tidligere liv har en spesiell farge og smak. Vi plukket ut akkurat dette livet fordi det var noe spesielt vi ønsket å utforske og oppleve. I dag er det svært mange av oss som har valgt å prøve å få en større oversikt over bildet vi har vevd med alle våre liv i denne dimensjonen av tid og rom.
I mitt arbeid med tidligere liv og veiledning gjennom astrologi og tarot er det blitt klarere og klarere for meg at svært mange er her for å samle alle sine opplevelser og skape en helhet. En gang i tiden var det slik at man kom ned til jorden for å oppleve en ensidig og bestemt side av tilværelsen. Man kunne komme som fattig leilending, eller som en søkkrik kvinne. Man utforsket ett aspekt av tilværelsen meget grundig og brukte hele livet på denne ensidige tilværelsen.
Hvis du hører med til de som allerede i ganske ung alder føler at du har hatt mange forskjellige erfaringer og på en måte kjenner det som om du har skiftet både type liv og deler av din personlighet gjentatte ganger, så hører du helt sikkert med til de som er kommet for å samle vevens tråder og se en større helhet.
Denne forandringen i vår forståelse av hvem vi er, kan illustreres med endringen som er i ferd å skje med vår opplevelse av tid. Det er ikke mer enn 30 år siden det å kunne oppleve sine tidligere liv var en umulighet. Den gangen, i det som nå er en slags mørk urtid for indre reiser, følte de aller fleste seg fanget i nøyaktig den tiden de opplevde i fysisk form i øyeblikket. Jeg husker selv med hvilken iver og forventning jeg møtte de første ryktene om at det var mulig å reise tilbake til sine tidligere liv. I dag er det å ha opplevd og vært på reise (regresjon) til sine tidligere liv verken noe spesielt mystisk eller mirakuløst. Det er tvert i mot noe mange har opplevd og betrakter som en selvfølge.
Det har vært interessant å se hvordan rester av tankegang eller følelsesmessige traumer fra tidligere liv/tider kan utfolde seg i dette livet. Hensikten med reisene til fortiden var alltid å få en bedre forståelse av hvilke muligheter som eksisterer i nåtiden.
For meg ble det etter hvert enda mer spennende å se hvordan livene bølget seg av sted gjennom tid og rom. Jeg kunne se ett liv som en naturlig konsekvens av et annet. Jeg kunne også se dypere inn i og gjennom det vi kaller personlighet og finne egenskaper som kjennetegner ikke bare mitt ego, men en sjelelig kvalitet som strekker seg gjennom liv etter liv. Jeg har for eksempel en tendens til overmot. En tro på at jeg kan klare å ordne opp i det meste sånn helt på egen hånd. I noen liv har dette ført til spennende muligheter og fantastiske eventyr. I andre har det ført til store lidelser, både for meg selv og andre. Jeg ser hvordan jeg har søkt å erfare min dypeste sjelelige natur gjennom alle disse livene, og samtidig arbeidet med å finne ut hvordan min sjels grunnleggende kvaliteter kan utfolde seg på en vakrest og rikest mulig måte i den jordiske tilstand.
Livene svinger mellom dype bølgedaler og høye topper. En rekke liv nedsenket i materiens glemsel og egoets utfoldelse beveger seg alltid mot en høyere forståelse av det spirituelle og åndelige aspektet ved tilværelsen. Det er også morsomt å se at det har vært flere liv hvor jeg virkelig har vært klar over og i kontakt med den åndelige essens, men at jeg hver gang har gjort en eller annen fatal feil som har ført til at jeg atter har sunket ned i egoets glemsel. Det har med andre ord vært nye erfaringer jeg har ønsket å gjøre for å komme i enda sterkere kontakt og enhet med min sjel og sanne guddommelige natur mens jeg var inkarnert i en jordisk kropp og personlighet.
For kjøp trykk her.